Etter en langt fra optimal oppladning, forårsaket av en forkjølelse hele den siste uka, satte webmaster seg likevel på bussen fra Lillehammer til Rena kl 0600 lørdag morgen med nesa full av Otrivin. Heldigvis så jeg ikke snurten av WADA. Våre mange fans, samarbeidspartnere og sponsorer skulle ikke skuffes. Bjørns utilslørte påminnelse (i fontstørrelse 40) om Lances ord om at Pain is temporary, quitting lasts forever veide også tungt i beslutningsprosessen. Det var tre år siden forrige deltagelse, og for at seedingen ikke skulle forsvinne fullstendig måtte det trås til denne gangen. Garmin 705 var lastet opp med virtuell partner på 4.00. Garmin var hele tiden vel optimistisk med hensyn til min fart i forhold til skjemaet, men jeg gjennomskuet den raskt. En forsøksvis oppvarming viste at pulsen skvatt vel raskt opp i høye tall, og beina føltes heller ikke spesielt bra. Det var derfor med noe bange anelser jeg satte i gang kl 09.50. Det var kun 8 grader ved start, men vindstille og lettskyet. Valgte derfor å starte med løse bein og lang FAST-trøye som matchet sykkelen (og forhåpentligvis farten). Viktig med matchende farver i motsetning til hva denne tidligere aktive utøveren måtte mene. Jeg hadde absolutt havnet i rett seedingspulje, og det nye opplegget fungerer veldig bra. Ingen tullinger som brøler hold høyre !, og null stress. Jeg lå midt i puljen, og hadde bestemt meg for å kjøre på en puls mellom 165-170 til Skramstadsetra, så fikk heller tiden bli en konsekvens av det. Som sagt så gjort, første mellomtid ble passert på 40 minutter og snittpulsen var 168. Så sakte har jeg ikke syklet noen gang, så jeg var fremdeles skeptisk, men på den annen side var beina brukbare uten antydning til syre. Jeg kjørte med noe for stiv demper, og måtte ta det litt forsiktig ned mot Djuposet. Det er kanskje fornuftig uansett, jeg er alltid lykkelig når jeg kjører over brua i bunnen av bakken med helsa og sykkelen i behold. Gjennom skogen gikk det greit, ingen masing og roping, folk holdt plassen sin og alle gikk omtrent like fort. Passerte Bringbusetra på 1.25, og hadde ikke tapt noe mer til skjemaet. Opp til Nysetra ble jeg liggende en del alene, men på dette tidspunktet hadde jeg bestemt for at nå kommer jeg hvertfall til mål på en anstending måte. Styrte hele tiden etter pulsen, og lå mellom 160 og 165. Passerte Kvarstaddammen på 2.25 etter å ha brukt rett i underkant av en time på den etappen og det var jeg faktisk ganske godt fornøyd med. Men opp fra Skramstad gikk det tungt, og jeg begynte å grue meg til Rosinbakkene. Cola fra ICA midt i bakken var en god oppkvikker. (Jeg kommer til begynne å handle der...) De tok til og med bølgen for meg ! Følte meg et øyeblikk som toppidrettsmann da jeg vinket tilbake til mine nye fans, men var likevel ikke så FAST som emblemet på trøya skulle tilsi. 3.31 på Storåsen var 5-10 minutter dårligere enn planlangt. Veien derfra og ned kjenner jeg som min egen bukselomme, og jeg bestemte meg for å kjøre på bortover Sjøseterveien. Tok igjen ganske mange, riktignok ikke verdens sterkeste syklister, men likevel. Særlig det å ta igjen og dra rett fra en gruppe på over 20 stykker gjorde meget godt for selvtilliten. Kanskje jeg skal kjøpe meg en temposykkel ? På vei nedover VIP-veien rett før siste bakken opp til ballettbakken braste to stykker sammen i svingen rett foran meg. Jeg var ikke i faresonen, men så hele hendelsen fra "orkesterplass". Det er rart hvor mye man rekker å tenke på de små sekundene det tar. Håper de lander i polstringen. Han ene har samme type sykkel som meg... Og midt i polstringen landet de heldigvis. Da jeg passerte satt de og så forundret på hverandre, så jeg tror det gikk bra. I motsetning til feigingen Arvesen kjørte jeg fryktløst ned hele ballettbakken. Ingen egne uhell underveis, sykkelen var feilfri (litt mindre dekktrykk og en mykere demper neste gang). Var egentlig godt fornøyd med meg selv da jeg syklet i mål på 4.16. Det er litt dårligere enn planen, men det kan tilskrives forkjølelsen. Hadde vel kommet i mål noen sekunder før Helge (35) med optimale forberedelser. Gjennomsnittpuls var 161, som skulle tilsi at det ikke var så mye mer å hente der. Nesten hver gang jeg kikket på displayet sto det hvertfall pulse too high. Beina var overraskende lite sure ved målgang, men skulder og rygg hadde fått mye juling grunnet den tidligere nevnte demperen. Møtte Bjørn og Helge (35) i ølteltet, og vi feiret med noen velfortjente B-vitaminer som gikk rett i skallen og jeg ville helt klart ha strøket på urinprøven den siste sykkelturen hjem til mor. Begge våre deltagere vestfra perset, og Bjørn tok merket med noen minutters margin. Intervalløktene fra helvete ga tydligvis resultater. Gratulasjoner også til eks-kollega Jørgen som fra start i useedet pulje kjørte inn til merke på knallsterke 3.30 og til en annen eks-kollega Vidar som perset med 20 minutter og kom inn på 3.55. Framover i høst blir det bare kosesykling og vedlikehold av formen fram mot Gålå-seminaret og Vence-2008. Underveis i rittet fikk jeg Raga Rockers "Aldri Mer" på hjernen, men jeg håper og tror jeg stiller til neste år også. (Insallah). Nevnte sang er forresten fra CDen Übermensch, så kanskje man skal fokusere på den dimensjonen istedet i treningsarbeidet ? Hva om TGD stiller lag i Lillehammer-Oslo i 2009 som oppladning til neste års ritt ?
TGDs medlemmer søker velvære gjennom en holistisk symbiose mellom natur, sykkel og kropp. Hovedkontoret er i Oslo, med filialer i Stavanger, Asker og Drammen. Vi har vært på 10 turer i sydligere strøk. Mallorca x 5 samt Girona x 3, Provence og Andalucia. Vi er over gjennomsnittlig opptatt av utstyr.
søndag 31. august 2008
Birken 2008, webmasters rapport
torsdag 28. august 2008
Dag Runar gjør MTB-comeback i 2009
Nils Odd skadet
Pensum
With Eric Hagerman, John Ratey has written a book in which he explains -- in layman's terms (to the extent that is possible) -- how physical exercise can "supercharge [provide a `spark' to] mental circuits to avoid or overcome stress, sharpen thinking, lift mood, increase memory."
Dette kan virke som oppdragsforskning finansiert av TGD, men vi forsikrer om at vårt påvirkningsfond ikke er benyttet i denne saken.
Birken i fare for webmaster
søndag 24. august 2008
Kapteinen tar en ny sesong !
Superkompensasjon, the Rogaland way
fredag 22. august 2008
AJ finner tilbake til sprintformen
tirsdag 19. august 2008
Nytt på utstyrsfronten
torsdag 14. august 2008
Opptaksfaglig meget svakt
tirsdag 12. august 2008
lørdag 9. august 2008
Lysebotn-Bryne, vestlandsfilialen fortsetter framgangen
67 Arne Jakobsen Hafrsfjord SK M40 162 4;33;47 183 Bjørn Øverby Hafrsfjord Sk/4Sea Energy M40 117 5;00;34 347 Helge Thoreby Hafrsfjord SK M40 116 5;40;37
Da er Lysebotn-Bryne tilbakelagt for i år. Det var veldig lenge svært så dårlige værmeldinger, men til slutt så ble det relativt greit. Det eneste som plaget oss var en litt sterk motvind nedover Hunnedalen, noe som bl.a. resulterte i at vinnertiden ikke ble bedre enn 4.11, som vel er rundt 20 min bak bestetiden for rittet. For å starte med begynnelsen: Etter å har kjørt på 4.34.51 for to år siden, var det litt nedtur å ende på 4.50 i fjor. I tillegg sleit jeg med Birken i fjor, så det var derfor var treningsopplegget justert for sommerens godt 4 ukers lange utenlandsopphold. Kort fortalt kjørte jeg færre lange turer. Jeg hadde bare 2 turer på over 10 mil (det var vel litt mindre enn planlagt) og så forsøkte jeg å kjøre flere litt kortere hardere turer, og la også inn noen trening hvor jeg kjørte korte drag alla det som må til for å tette igjen luker når man kjørere i felt (10 drag på ca. 30 sekunder i slak oppoverbakker). Nå var det fryktelig tungt å kjøre intervall alene i varmen og med masse god mat og øl i magen, så jeg sleit med å oppnå høy puls på treningene. Men forsøkte gjorde jeg nå. Jeg følte meg derfor noenlunde vel forberedt, men var litt skeptisk til om endringen i treningsopplegget ville ha noen effekt, og var derfor veldig spent for hvordan det ville gå. I år startet bakken opp fra Lysefjorden noenlunde greit. Med min nye lette sykkel og flotte kompaktkrank, gikk turen opp rimelig greit. Av erfaringer vet jeg at kjører jeg for hardt, så straffer det seg etter ca. 2-2.5 timer i rittet. Da kommer krampa. Jeg kjørte opp den første bakken på 48.58 med en snittpuls på 177 (91,4 % av maks). Det er omtrent ett minutt raskere enn i fjor. Brukte 1.02.55 til høyeste punkt, med omtrent samme snittpuls (176), som vel er ca. 2 min raskere enn i fjor. Da vi kom ned i Sirdalen, endte jeg opp i en relativ stor gruppe som heldigvis ikke kjørte for hardt ut. Opp til Hunnedalen fra Sinnes var jeg nøye med å drikke og spise mye, fordi jeg da nærmet meg tidspunktet hvor jeg har erfart at jeg får krampe. Det skjedde i år også. Da vi begynte å kjøre nedover etter ca. to timer og ti min. så begynte jeg å kjenne krampe på innsiden av lårene. Det er jo skikkelig vondt, men jeg klarte å lirke meg videre. Jeg småsleit med krampe helt til mål, men klarte å balansere det med å legge meg bak når det var verst, og forsøkte å trille lett når rykket til. I alle hang jeg med feltet helt til mål, og sluttiden ble 4.33.47, som er ny bestetid for meg med 1. min og 4 sekunder (67 plass). Min forrige bestetid var satt for to år siden, men da var vinnertiden 20 min bedre enn i år, så det tatt i betraktning, må jeg være veldig fornøyd. Snittpuls for hele rittet var 165/194, som gir 85 % av maks på. Bjørn og Helge stilte begge opp. Bjørn imponerte med å kjøre inn 5.00.34. Som på Nordsjørittet, kom han også her sekunder for sent til å komme under en magisk tidsgrense. Helge, som jo kroppslig ikke akkurat er bygget for fjellene (iallefall ikke oppover bakkene), tok det som en god treningstur og kjørte inn på 5.40.37. Han var vel den av oss som egentlig burde hatt kompaktkrank, men han stilte sportslig opp med tyngst giroppsett opp bakkene. Det står respekt av både Helge og Bjørn sin prestasjon. Det blir ikke Birken på meg i år. Canada kaller. Helge og Bjørn får representere TGD.
fredag 8. august 2008
Andres gifter seg !
onsdag 6. august 2008
Noen råd før Birken fra en klok gammel mann
- Husk å dra sykkeltrøya over sekken, det gir mindre luftmotstand. I sykkellommene holder det med 5 gel a 41 gram.
- Ta av "posen" under setet, ekstra slange, 2 stk CO2 patroner og tre dekkspaker kan du putte i sekken. Jeg har kun punktert en av syv ganger, så sannsynligvis trenger du ikke noe av dette og da er det like greit at det er med å utgjøre de 3.5 kiloene du har på ryggen.
- Hva gjelder drikke, så har jeg med hell hatt en sekk med vannpose i (camelpak), har hatt i under kant av en liter der og en flaske med maximpulver på sykkelen med en knapp liter (har tro på at det er gunstig å ha mest vekt på kroppen kontra sykkelen når det gjelder terrenget). I tillegg må du da ta til deg alt av væske på matstasjoner og ellers hvor det byr seg en mulighet, men unngå å måtte stoppe og fylle, vanskelig å kjøre inn den tiden igjen
- Kjør en carboloading kur med pulver fra Maxim (spesielt pulver med ekstra tillsatt magnesium, start på torsdag kveld med en liter og ta en ny liter utover fredagen
- Spis en maxim-sjokladen ca en time før start, etter dette bør du bare drikke vann og sørge for å slå lens ofte, ta gjerne med en halvliter vann i det tomme flaskestativet som du kan drikke fra i den siste stressende timen før start.
tirsdag 5. august 2008
Sterk innsats av Bjørn i Grenserittet
29 km 1:18:52 1:18:52 22.07 2:43 50 km 2:06:47 0:47:55 26.30 2:17 70 km 2:48:09 0:41:23 29.00 2:04 80 km 3:07:43 0:19:35 30.66 1:57
Jeg reiste til Strømstad full av optimisme, meget fornøyd med å ha blitt seedet i pulje 1 og det hadde jeg fikset for kun Kr. 50. Vel, det regnet, men pytt..pytt, det blir jo likt for alle. På start-streken begynnte jeg å få bange anelser om at jeg kanskje måtte gi litt ekstra gass i starten for å komme tidlig inn i første bakke, disse gutta så merkelig "lette" ut, og bedre ble det ikke når rytteren ved siden av meg fortalte at han hadde vært med å sette merke-tiden på Birken de siste 3 årene. Det ble kjørt ~2 km "master-start", følte jeg hang godt med der, men ca. 100m før tids-starten eksploderte feltet......., og snipp-snapp-snute, så var pulje 1 borte. Psyken hadde fått seg en liten killevink og jeg ble liggende å pushe vind alene, ....... hadde heller ikke fått mulighet til å late vannet før start i Strømstad så jeg gjorde en rask vurdering; skal jeg ta en "on the fly a la tour de France (dette ser jo alltid greit ut på TV) eller skal jeg ta en liten Pit-Stop? ..... vel jeg hadde jo aldri trent på option 1 og så for meg at dette fort kunne gå litt galt, så jeg valgte option 2, .... kunne jo like godt spare litt på kreftene å lade opp til gutta i pulje 2 kom sigende. Jeg sleit den første delen av løypa, regnet hadde gjort terreng-partiene blaute, gjørmete og de sugde vanvittig med krefter, mao. typisk løype som favoriserte disse "lette" pulje 1 rytterne. Dette ble litt for teknisk krevende for meg og jeg måtte av sykkelen flere ganger. Jeg passerte første mellomtid på 1t 19min, og innså at jeg allerede var 7min bak et skjema til 3t. Demotiverende. Men, da jeg rundet toppen og krysset riks-grensen ved ~33 km, fikk 3 km nedover-bakke på asfalt og heng på noen pulje 2 ryttere, så begynnte det å gå bedre. Beina føltes OK, kjekt med selskap igjen, .... motiverende. Det gikk bedre opp til andre mellomtid ~50 km på ca. 200 moh. Til tross for at jeg mistet en full drikkeflaske og måtte stoppe på service ved 45 km for å fylle, mistet racing brillene mine, så passerte jeg 9min bak skjema til 3t. Derifra og til tredje mellomtid ved 70km lå jeg i bra grupper og det gikk det fort (29 km/t). På siste strekket inn til mål gikk det hovedsaklig nedover med ca. 100 m fall, og her sprakk gruppene opp. Kom i mål på 3t 7min 43 sek, og så ut som jeg hadde vært i krigen der borte i Sverige. Oppsummering: Grenseritt løypa er ei flott løype som skiller, den er hard, spesiellt opp til riksgrensen ved 33 km, alle terreng-partiene er teknisk krevende, og løypa blir betraktlig tyngre dersom det regner. Resultat: 23,9% bak klasse-vinner. 20,7% bak top 5 i min klasse. Det blir spennende å se om jeg klarte å forbedre seedingen min til Birken