Lysebotn-Bryne, vestlandsfilialen fortsetter framgangen

Ett kvarter rasker enn i fjor på AJ ! Bjørn og Helge (35) gjorde også store fremskritt.

67 Arne Jakobsen Hafrsfjord SK M40 162 4;33;47
183 Bjørn Øverby Hafrsfjord Sk/4Sea Energy M40 117 5;00;34
347 Helge Thoreby Hafrsfjord SK M40 116 5;40;37

Da er Lysebotn-Bryne tilbakelagt for i år. Det var veldig lenge svært så dårlige værmeldinger, men til slutt så ble det relativt greit. Det eneste som plaget oss var en litt sterk motvind nedover Hunnedalen, noe som bl.a. resulterte i at vinnertiden ikke ble bedre enn 4.11, som vel er rundt 20 min bak bestetiden for rittet. For å starte med begynnelsen: Etter å har kjørt på 4.34.51 for to år siden, var det litt nedtur å ende på 4.50 i fjor. I tillegg sleit jeg med Birken i fjor, så det var derfor var treningsopplegget justert for sommerens godt 4 ukers lange utenlandsopphold. Kort fortalt kjørte jeg færre lange turer. Jeg hadde bare 2 turer på over 10 mil (det var vel litt mindre enn planlagt) og så forsøkte jeg å kjøre flere litt kortere hardere turer, og la også inn noen trening hvor jeg kjørte korte drag alla det som må til for å tette igjen luker når man kjørere i felt (10 drag på ca. 30 sekunder i slak oppoverbakker). Nå var det fryktelig tungt å kjøre intervall alene i varmen og med masse god mat og øl i magen, så jeg sleit med å oppnå høy puls på treningene. Men forsøkte gjorde jeg nå. Jeg følte meg derfor noenlunde vel forberedt, men var litt skeptisk til om endringen i treningsopplegget ville ha noen effekt, og var derfor veldig spent for hvordan det ville gå. I år startet bakken opp fra Lysefjorden noenlunde greit. Med min nye lette sykkel og flotte kompaktkrank, gikk turen opp rimelig greit. Av erfaringer vet jeg at kjører jeg for hardt, så straffer det seg etter ca. 2-2.5 timer i rittet. Da kommer krampa. Jeg kjørte opp den første bakken på 48.58 med en snittpuls på 177 (91,4 % av maks). Det er omtrent ett minutt raskere enn i fjor. Brukte 1.02.55 til høyeste punkt, med omtrent samme snittpuls (176), som vel er ca. 2 min raskere enn i fjor. Da vi kom ned i Sirdalen, endte jeg opp i en relativ stor gruppe som heldigvis ikke kjørte for hardt ut. Opp til Hunnedalen fra Sinnes var jeg nøye med å drikke og spise mye, fordi jeg da nærmet meg tidspunktet hvor jeg har erfart at jeg får krampe. Det skjedde i år også. Da vi begynte å kjøre nedover etter ca. to timer og ti min. så begynte jeg å kjenne krampe på innsiden av lårene. Det er jo skikkelig vondt, men jeg klarte å lirke meg videre. Jeg småsleit med krampe helt til mål, men klarte å balansere det med å legge meg bak når det var verst, og forsøkte å trille lett når rykket til. I alle hang jeg med feltet helt til mål, og sluttiden ble 4.33.47, som er ny bestetid for meg med 1. min og 4 sekunder (67 plass). Min forrige bestetid var satt for to år siden, men da var vinnertiden 20 min bedre enn i år, så det tatt i betraktning, må jeg være veldig fornøyd. Snittpuls for hele rittet var 165/194, som gir 85 % av maks på. Bjørn og Helge stilte begge opp. Bjørn imponerte med å kjøre inn 5.00.34. Som på Nordsjørittet, kom han også her sekunder for sent til å komme under en magisk tidsgrense. Helge, som jo kroppslig ikke akkurat er bygget for fjellene (iallefall ikke oppover bakkene), tok det som en god treningstur og kjørte inn på 5.40.37. Han var vel den av oss som egentlig burde hatt kompaktkrank, men han stilte sportslig opp med tyngst giroppsett opp bakkene. Det står respekt av både Helge og Bjørn sin prestasjon. Det blir ikke Birken på meg i år. Canada kaller. Helge og Bjørn får representere TGD.