Birken 2008, webmasters rapport

(Detaljerte pulskurver og annet for den største fansen her)

Etter en langt fra optimal oppladning, forårsaket av en forkjølelse hele den siste uka, satte webmaster seg likevel på bussen fra Lillehammer til Rena kl 0600 lørdag morgen med nesa full av Otrivin. Heldigvis så jeg ikke snurten av WADA. Våre mange fans, samarbeidspartnere og sponsorer skulle ikke skuffes. Bjørns utilslørte påminnelse (i fontstørrelse 40) om Lances ord om at Pain is temporary, quitting lasts forever veide også tungt i beslutningsprosessen. Det var tre år siden forrige deltagelse, og for at seedingen ikke skulle forsvinne fullstendig måtte det trås til denne gangen. Garmin 705 var lastet opp med virtuell partner på 4.00. Garmin var hele tiden vel optimistisk med hensyn til min fart i forhold til skjemaet, men jeg gjennomskuet den raskt. En forsøksvis oppvarming viste at pulsen skvatt vel raskt opp i høye tall, og beina føltes heller ikke spesielt bra. Det var derfor med noe bange anelser jeg satte i gang kl 09.50. Det var kun 8 grader ved start, men vindstille og lettskyet. Valgte derfor å starte med løse bein og lang FAST-trøye som matchet sykkelen (og forhåpentligvis farten). Viktig med matchende farver i motsetning til hva denne tidligere aktive utøveren måtte mene. Jeg hadde absolutt havnet i rett seedingspulje, og det nye opplegget fungerer veldig bra. Ingen tullinger som brøler hold høyre !, og null stress. Jeg lå midt i puljen, og hadde bestemt meg for å kjøre på en puls mellom 165-170 til Skramstadsetra, så fikk heller tiden bli en konsekvens av det. Som sagt så gjort, første mellomtid ble passert på 40 minutter og snittpulsen var 168. Så sakte har jeg ikke syklet noen gang, så jeg var fremdeles skeptisk, men på den annen side var beina brukbare uten antydning til syre. Jeg kjørte med noe for stiv demper, og måtte ta det litt forsiktig ned mot Djuposet. Det er kanskje fornuftig uansett, jeg er alltid lykkelig når jeg kjører over brua i bunnen av bakken med helsa og sykkelen i behold. Gjennom skogen gikk det greit, ingen masing og roping, folk holdt plassen sin og alle gikk omtrent like fort. Passerte Bringbusetra på 1.25, og hadde ikke tapt noe mer til skjemaet. Opp til Nysetra ble jeg liggende en del alene, men på dette tidspunktet hadde jeg bestemt for at nå kommer jeg hvertfall til mål på en anstending måte. Styrte hele tiden etter pulsen, og lå mellom 160 og 165. Passerte Kvarstaddammen på 2.25 etter å ha brukt rett i underkant av en time på den etappen og det var jeg faktisk ganske godt fornøyd med. Men opp fra Skramstad gikk det tungt, og jeg begynte å grue meg til Rosinbakkene. Cola fra ICA midt i bakken var en god oppkvikker. (Jeg kommer til begynne å handle der...) De tok til og med bølgen for meg ! Følte meg et øyeblikk som toppidrettsmann da jeg vinket tilbake til mine nye fans, men var likevel ikke så FAST som emblemet på trøya skulle tilsi. 3.31 på Storåsen var 5-10 minutter dårligere enn planlangt. Veien derfra og ned kjenner jeg som min egen bukselomme, og jeg bestemte meg for å kjøre på bortover Sjøseterveien. Tok igjen ganske mange, riktignok ikke verdens sterkeste syklister, men likevel. Særlig det å ta igjen og dra rett fra en gruppe på over 20 stykker gjorde meget godt for selvtilliten. Kanskje jeg skal kjøpe meg en temposykkel ? På vei nedover VIP-veien rett før siste bakken opp til ballettbakken braste to stykker sammen i svingen rett foran meg. Jeg var ikke i faresonen, men så hele hendelsen fra "orkesterplass". Det er rart hvor mye man rekker å tenke på de små sekundene det tar. Håper de lander i polstringen. Han ene har samme type sykkel som meg... Og midt i polstringen landet de heldigvis. Da jeg passerte satt de og så forundret på hverandre, så jeg tror det gikk bra. I motsetning til feigingen Arvesen kjørte jeg fryktløst ned hele ballettbakken. Ingen egne uhell underveis, sykkelen var feilfri (litt mindre dekktrykk og en mykere demper neste gang). Var egentlig godt fornøyd med meg selv da jeg syklet i mål på 4.16. Det er litt dårligere enn planen, men det kan tilskrives forkjølelsen. Hadde vel kommet i mål noen sekunder før Helge (35) med optimale forberedelser. Gjennomsnittpuls var 161, som skulle tilsi at det ikke var så mye mer å hente der. Nesten hver gang jeg kikket på displayet sto det hvertfall pulse too high. Beina var overraskende lite sure ved målgang, men skulder og rygg hadde fått mye juling grunnet den tidligere nevnte demperen. Møtte Bjørn og Helge (35) i ølteltet, og vi feiret med noen velfortjente B-vitaminer som gikk rett i skallen og jeg ville helt klart ha strøket på urinprøven den siste sykkelturen hjem til mor. Begge våre deltagere vestfra perset, og Bjørn tok merket med noen minutters margin. Intervalløktene fra helvete ga tydligvis resultater. Gratulasjoner også til eks-kollega Jørgen som fra start i useedet pulje kjørte inn til merke på knallsterke 3.30 og til en annen eks-kollega Vidar som perset med 20 minutter og kom inn på 3.55. Framover i høst blir det bare kosesykling og vedlikehold av formen fram mot Gålå-seminaret og Vence-2008. Underveis i rittet fikk jeg Raga Rockers "Aldri Mer" på hjernen, men jeg håper og tror jeg stiller til neste år også. (Insallah). Nevnte sang er forresten fra CDen Übermensch, så kanskje man skal fokusere på den dimensjonen istedet i treningsarbeidet ? Hva om TGD stiller lag i Lillehammer-Oslo i 2009 som oppladning til neste års ritt ?